Det er mange ulike måter sosiale medier påvirker oss som individer og demokratiet vi lever i. Jeg har i dette innlegget prøvd å komme med noen aspekter som belyser akkurat dette.

Viser overflod på sosiale medier

Noe av det første vi i PR ble introdusert for var sosiologen Pierre Bourdieu og hans teori om habitus i de sosiale rom. Habitus er en form av væremåte som utrykkets av den kapitalen vi opparbeider oss igjennom livet. Med kapital mener Bourdieu som økonomisk (penger, eiendom, råvarer, osv), kulturell (utdannelse og dannelse) og sosial (nettverk). De med høy kapital innen et felt er de som styrer tankene og væremåten i det ene feltet. (Aakvaag 2008)

Her vil jeg trekke frem barna av velstående familier. Det er en trend at ungdom fra velstående familier blotter seg i luksuriøse reiser, eksklusive fester og overdådige boliger, på sosiale medier. Ifølge VG er dette en trend man ser i USA og Russland.

Ved å trekke inn teorien til Bourdieu kan man si at når de velstående ungdommene poster de ulike skryte bildene sine, bygger de opp sin sosiale kapital med å vise frem sin økonomiske kapital. Slik jeg ser det trenger man høy sosialkapital for å bli med i ”den indre kjernen” i ulike miljøer der penger råder. Dette er noe jeg personlig synes er synd. For meg blir det overfladisk. Heldigvis er det håp. I år ble den 19årige norske jenta Alexandra Andresen omtalt som verdens yngste dollarmillionær av Forbes. Hun har valgt en helt annen retning. Isteden for å vise bilder fra den nyinnkjøpte Porschen i gull, legger Andresen ut bilder av familie, venner og heste-hobby.

Det skal nok påpekes at det ser store kulturforskjeller mellom Norge og i USA og Russland. Det som avgjør om man har høy sosial kapital her i Norge er eventuelt ikke på samme måte som i andre land. Men uansett så ser man at i enkelte land så bygger velstående rike ungdommer sin egen status på sosiale medier. På den måten stemmer tesen ”de rike blir rikere”. Eller sagt på en annen måte. I de miljøene er nok tankegangen: ”Vil du være med på å henge med de rike, så burde du vise frem hva du er god for.”

Det bør uansett påpekes at dette gjelder nok ulikt for ulike kulturer. I Skandinavia har vi den berømte Janteloven. Selv om det nok ikke er like sterk som før, vil jeg si at den fortsatt gjør det vanskelig for oss å vise at vi er bedre enn andre mennesker. Er egentlig nokså motstander av janteloven, men herregud hvor deilig er det ikke å slippe klysete pappagutter som viser sin overflatiske overflod?

Personlig PR på sosiale medier

Sosiale medier er et ypperlig sted å bygge opp sin egen identitet. Bygge sin egen nettidentitet og drive med personlig PR.

Gjennom ulike medier danner vi oss ulike oppfatninger om likheter og forskjeller mellom oss og andre. Gjennom de ulike mediene produserer og reproduserer vi ulike identiteter. Ifølge Gripsrud (2011) kan man skille mellom to ulike identiteter, sosiale og kollektiv identitet, og personlig identitet.

Et eksempel på sosial og kollektiv identitet kan være den nasjonalromantiske følelsen vi nordmenn får, når vi ser på 5mila fra kollen. Vi er alle av den samme sorten. Heier på den samme løperen(e). Vi har altså den samme identiteten.

Men likevel ønsker vi å være enestående og unike. Vi ønsker å få svar på: ”Hvem er jeg?”. Dette har kommet klarere frem i de siste årene, i den såkalt moderniteten. Vi som individer har herredømme over oss selv, vi har bedre kontroll over våres egen skjebne enn det våres besteforeldre/oldeforeldre som ofte fikk sin identitet etter hvilken familie de var født i. (Gipsrud 2011).

Jeg mener at siden vi som individer har fått en større frihet over valg over hvilken retning livet vårt skal gå, og det har blitt lettere å kommunisere våre meninger, standpunkt og holdninger. Har det git ett større press på å prestere, og blant annet å vise våres beste side på sosiale medier. Og som Ida Aalen påpeker (2015) har vi behov til å føle at vi har en verdi, at vi vil føle oss akseptert og inkludert.

Barnepsykolog Willy-Tore Mørch mener at presset på ungdommene er mye større nå enn før. Selv om det stort sett går greit for de fleste, er det stort press på enkelte. Man skal ha de kuleste vennene, være på de feteste festene, ha den beste kroppen, beste kleskolleksjonen, osv.

Men det er ikke bare dystert. Vi kan få frem meninger vi selv mener er legitime. Ta for eksempel videoen til Røde Kors, der flyktninger leser opp negative kommentarer som har kommet mot dem, fra ulikt hold på sosiale medier. Tror det var mellom 20-30 av mine venner på Facebook som valgte å dele filmen.

Jeg mener at dette er et godt eksempel på å vise hva man står for. At man tar avstand fra hatkommentarer mot flyktninger. Selv om jeg også tar avstand fra dette, valgte jeg ikke å dele dette på Facebook. Men jeg valgte å ”like” en av innleggene av filmen som ble delt, for å vise min støtte.

Men på en annen side så har jeg brukt denne bloggen som en identitetsbygger. Selv om dette har vært  frivillig tvang i form av eksamen, så har jeg fått delt noen av mine egne meninger. Her viser jeg alt jeg kan om digital markedsføring og at jeg er interessert i politikk, PR og kultur.

Men hva bruker vi sosiale medier til?

Det enkle svaret er nok: Vi bruker det til så mangt. Men som jeg har prøvd å få frem i dette innlegget til nå, mener jeg at sosiale medier blir brukt, blant annet, til å bygge bygge sin egen identitet og å vise frem sin velstand, meninger og popularitet. Dette er bare noen av grunnene til at vi bruker sosiale medier og noen av trendene vi ser blant sosiale medier.

Hvordan sosiale medier kan brukes til å skape demokrati

Som jeg har nevnt så kan vi komme med ytringer om det vi mener. Heldigvis. Men det er ikke en selvfølge for alle. I noen land er det sterk overvåkning og sensurering av meninger, både offline og online. Sosiale medier kan legge press på de sittende diktaturene.

Under den arabiske våren som brøt ut i 2010 hadde sosiale medier en stor rolle. Sosiale medier som Facebook og Twitter ble brukt til å spre budskap og mobilisere til aksjon. Ved å bruke sosiale medier til å spre budskapet, vekket det mer internasjonal interesse og dermed økte oppmerksomhet på opprørenes krav. Så man kan på mange måter si at sosiale medier brukt som ett led til en ønsket demokratisering i de landene. Gaddafi så faktisk dette som en trussel, og stengte faktisk internettlinjene dagen etter de første demonstrasjonene.

Få frem meningen din med en god Tweet eller hashtag

Med sterke ressurser, i form av økonomiske og politiske, kan man få frem egene interesser ved å ta i bruk sosiale medier. Ta for eksempel kampanjen #ligefor som ble utviklet av Geelmuyden Kiese for Landbrug & Fødevarer og Dansk Erhverv. Kampanjen skulle sette fokus på over implementering av EU lover for Danmark. Foruten kronikker og medieoppslag var altså #ligefor på Twitter en stor del av kampanjen. Kampanjen fikk stor og bred oppmerksomhet på Twitter. Mens kampanjen foregikk i 50 dager ble #ligefor Tweetet massivt av en opinionsleder i dansk politikk. Tilslutt ble det flertall og det ble direkte skrevet inn i regjeringsgrunnlaget at ”regjeringen vil slutte med over implementering av EU regler”.

Men på en annen side så har også den lille man fått en sterkere stemme. Jeg kan for eksempel få frem mine meninger på denne bloggen. Skriver jeg en god nok tweet som skaper engasjement, kan jeg muligvis klare å skape debatt. Jeg trenger altså ikke å være medlem av et parti i flere tiår, for å få en stemme. Sånn sett styrkes demokratiet, synes nå jeg. Men uansett om man er alene eller har en stor stab av kommunikatører som starter en kampanje, ser jeg at det å kjenne til hvordan sosiale medier fungere, gir en stor fordel hvis man ønsker å påvirke samfunnet og politikken.

Sosiale medier og debatter

Men også her hjemme påvirker sosiale medier demokratiet og den politiske debatten. Erna Solberg sa under sin velkomsttale når Facebook åpnet sine kontorer her i Norge 31. mai, at sosiale medier åpner for bedre dialog mellom politikkere og befolkningen, samt at det er lettere å debattere for hvermannsen seg i mellom. Hun trakk også frem små betydningsfulle saker, som fortsatt ikke gjelder mange, har nok lettere for å få oppmerksomhet. Videre var hun bekymret for at enkelte i ulike debatter har en for hard tone mot sine motdebattanter, og noen ganger kommer med for kontroversielle ytringer. Dette, mente hun, kan skremme enkelte fra å delta i debatter. (Erna Solbergs tale under åpningen av Facebooks kontorer i Norge).

Det er så klart et problem at det kommer for harde og kontroversielle ytringer. Noen ganger er de ytringene så dramatiske at enkelte debattanter blir stengt ute. Et problem med dette er at de som blir stengt ute skaper ulike lukkede deloffentligheter (Håkon Larsen 2012), der deltakerne møtes for å få bekrefte deres synspunkter, men ikke møter mot argumentasjoner. I verste fall kan slike lukkede deloffentligheter skape ekstremisme, som igjen kan være en trussel mot demokratiet slik vi kjenner det. Og, som man ser, spres budskapet på sosiale medier.

For å møte slike lukkede deloffentligheter, mener jeg at vi må være så imøtekommende vi kan. Selv om mange av ytringene kan være ganske drøye, mener jeg at dette bør møtes med god motargumentasjon. For meg virker det som at en del av budskapet som kommer fra slike grupper er ren propaganda. Så man burde være kritisk til informasjon som kommer fra slike deloffentligheter.

Nå i de siste dagene har det vært et bilde som har blitt spredt på sosiale medier som utgir seg å være et før-og-etter-bilde av Beirut under borgerkrigen som herjet i Libanon mellom 1975-1990. Bildet har #Banislam. Men det viser seg at etter-bilder er fra ruinene i den Syriske byen Aleppo.

Dette viser altså at vi bør være kritiske til hva vi ser og leser på sosiale medier.

Jeg vil også trekke frem noe jeg skrev i innlegget om Bernie Sanders og hans bruk sosiale medier:

”I kommende valgkamper vil vi trolig se at enkelte partier vil ha etablert egne redaksjoner som vil produsere nyhetssaker i både tekst og levende bilder som vil distribueres i sosiale medier.” – Tarjei Skirbekk: Hvordan vinne valg (2015).

 

Tarjei Skirbekk spår altså at sosiale medier vil bli mer fremtredene i tiden fremover. Videre mener Skirbekk at de tradisjonelle mediene har mistet makten ved å sette dagsorden. Sosiale medier har tatt for seg mer av agendasettingen av dagsorden. Men som Skillebekk også påpeker så har de tradisjonelle mediene fortsatt en stor rolle i agendasettingen. Mange av diskusjonene skjer fortsatt på TV. Ta for eksempel Debatten på NRK. Men nå er det sånn at man ved å klare å få en sak opp på dagsorden via sosiale medier, vil kanskje saken komme opp på Debatten. Eller omvendt. Saker som har blitt tatt opp på Debatten vil fortsatt debatters på sosiale medier selv etter Debatten er ferdig.

 

En av fordelene, ifølge Skirbekk, er at hvis man skaper et godt innhold vil sympatisører dele innholdet med sine nettverk. Med dette mener han at hvis man, som et parti eller kandidat, har fengende innhold vil politiske tilhengere spre innholdet til sine ulike nettverk. På den måten vil man altså tjene godt med tanke på ”World of Mouth”-effekten.

Momenter for og imot at sosiale medier styrker demokratiet

Det er altså noen momenter som taler for og i mot at sosiale medier er en styrke for demokratiet. Det gir uansett en stor mulighet for alle til å delta mer. Det utfordrer lukkete politiske prosesser og systemer, slik som diktaturer. Men vi som deltakere i ulike debatter bør uansett være kritisk til det som formidles. Ikke alt det som skrives på internett er sant, som man sier. Det er uansett lurt å ta ting med en klype salt.

 

Øvrige kilder:

Gunnar Aakvaag (2008) – «Moderne sosiologisk teori»

Håkon Larsen (2012) – ”Medier, offentlighet, samfunn”

Ida Aalen (2015) – ”Sosiale medier”

Jostein Gipsrud (2011) – «Mediekultur, mediesamfunn».

Forelesningene til Cecilie Staude og Svein Tore Marthinsen på Høyskolen Kristiania